MEDIEKONSERN OG MEDIEMANGFOLD

Schibsted, TV2 Gruppen og Telenor tre av de største mediekonsernene vi har i Norge.

Schibsted

Schibsted Media Group er det største mediekonsernet i Norge. Selskapet har først og fremst røttene sine frå avisbransjen, men de har også vokst seg videre til å drive med annonseportaler på internett.

Schibsteds strategi konsentrerer seg om to forretningsområder, videreutvikling av mediehus og etablering av rubrikktjenester på internett.  Avisene, både på papir og digitalt, er kjernen i Schibsteds mediehus, og de eier hele fem av ti av de største norske avisene, blant annet Aftenposten og VG.  Schibsted er Norges største aviseier og i 2014 kontrollerte de 27 % av avisopplaget.  Schibsted gjør det også bra med digitale aviser, slik som for eksempel VG som har inntatt en «lederrolle» på nettet. VG har også nett-TV som blir mer og mer populært.

Schibsted driver også i flere land enn bare Norge, slik som for eksempel Sverige og Spania. I Spania selger de den største gratisavisen, 20 minutos.

Schibsted har de siste årene satt i gang med annonseportaler på nett, såkalte online rubrikker. Dette har etter hvert blitt et hovedsatsingsområde på konsernet. De startet med lanseringen av Finn.no som er brukt over hele Norge den dag i dag. Etter dette har de kjøpt opp andre lignende selskaper rundt om i verden, og det gjør at de utvikler seg til å bli en gigant på dette området.  Schibsted satser også på mange andre digitale markedsplasser slik som for eksempel formidling av hus- og forbrukslån, nettdating og utleie av hus.

Schibsted ble etablert av Christian Michael Schibsted i 1839, og deres første avis ble lansert i 1860, det var Aftenposten. Videre utviklet de seg fort. 

I dag er den største enkelteieren Blommenholm Industrier, som igjen eies av Stiftelsen Tinius. Det finnes også en rekke andre eiere, slik som diverse investeringsbanker og –fond. Den svenske Nya Wermlands- Tidningens AB eier også en del i tillegg til at de har eierinteresse i Polaris.

TV2- Gruppen

Mediehuset TV2 ble i 2012 heleid av det danske Egmont- konsernet. TV2 er den største komersielle kringkasteren i Norge, og hovedkanalen som vi alle kjenner veldig godt er  TV 2.

TV 2 startet sine sendinger i 1992, og da hadde de bare en kanal. Mye har skjedd siden da, men TV 2 er fremdeles hovedkanalen, og det er denne som fremdeles er den klart største kommersielle TV-kanalen. I 2014 opptok denne kanalen hele 21 % av samlet seertid. Utenom hovedkanalen driver mediehuset TV 2 en rekke nisjekanaler slik som Sportskanalen og Zebra for å nevne noen. Også TV 2 gruppen har en form for strømmetjeneste på nett, i dette tilfellet har de TV 2 sumo hvor man får tilgang til TV 2s programmer.

Frem til 2006 ble TV 2 gruppen eid av Schibsted, Egmont og A-pressen. I dag er selskapet eid av kun Egmont. Schibsted valgte å selge sin del etter at A-pressen og Egmont inngikk en allianse som gjorde at de svekket Schibsteds innflytelse.

Telenor

Telenor- konsernet kom av det statseide Telegrafverket som ble opprettet i 1855. På 1990-tallet forsvant telemonopolet og i 2000 ble Telenor delprivatisert og børsnotert. Konsernet har siden den gang hatt en veldig stor oppgang internasjonalt og er nå en av verdens største mobilselskap. I 2013 kom hele 75 % av deres inntekter fra utlandet, nesten halvparten av dem fra Asia. Allerede da NRK- monopolet falt på 1980-tallet begynte de å eksperimentere med kabelnett og satellitt- TV.

Telenor har tre eiere, og de to største er Den norske stat (54%) og Folketrygdfondet (5%).

Mediemangfoldet i Norge i dag

De aller fleste er enige i en ting, og det er at det er viktig å ta vare på det mangfoldet som vi har i mediene våre i dag. Det finnes flere ordninger som er med på å bidra til at vi skal få det slik vi vil, og en av de viktigste er pressestøtten. Pressestøtten er et økonomisk tilskudd man kan få fra staten, og det blir gitt til «de svakeste» avisene slik at man skal unngå at det blir noen form for monopol. Pressestøttene er rett og slett blitt til for at også de små avisene skal greie seg på markedet. Det ville fungert dårlig dersom det bare var en avis som skulle velge ut hvilke saker som skulle bli omtalt, og ingen andre hadde kommet til. Pressestøtten er for mange veldig nødvendig, og i noen tilfeller er den nok avgjørende for at avisen skal greie seg i det harde markedet som er i dag.

I tillegg til pressestøtten har vi det vi kaller momsfritak som også er en viktig faktor for det gode mediemangfoldet vi har i Norge. Moms er en avgift som skal betales til staten ved salg av diverse varer og tjenester som inngår i prosesser som gjør at en vare får merverdiavgift.  Noen utvalgte varer eller tjenester har det som vi kaller et momsfritak som altså er at merverdiavgiften ikke blir inkludert i prisen. Momsfritak er noe som er med på å styrke ytringsfriheten på den måten at alle aviser slipper unna kostnadene som blir lagt på gjennom hvert ledd av produksjonen. På den måten er momsfritaket med på å gjøre at alle aviser får likt grunnlag, altså at alle skal være billigst mulig.

Til slutt har vi loven om eierskap i mediene, og denne sier naturlig nok noe om hvor stor del av de norske mediene ett selskap alene kan eie. Loven er til for at vi skal kunne sikre at det til en hver tid vil være det vi kaller de reelle ytringsmulighetene gjennom å legge til rette for et mangfold av flere forskjellige medier. En generell regel i denne loven er at ingen kan eie mer enn en tredjedel av tv- seerne eller radiolytterne i Norge. Denne loven overvåkes av Medietilsynet, og de er rimelig kjappe til å gripe inn dersom et selskap prøver å få kontroll over mer enn de har rett på. 

Det står om dette her i medieeierskapsloven § 10, og her er et lite utdrag av den loven:

 «Betydelig eierstilling i mediemarkedet nasjonalt anses normalt å foreligge

a)

ved kontroll av en andel på 1/3 eller mer av det samlede dagsopplaget for dagspressen,

b) ved kontroll av en andel på 1/3 eller mer av de samlede seertall for fjernsyn,

c) ved kontroll av en andel på 1/3 eller mer av de samlede lyttertallene for radio.

d) ved kontroll med en andel på 30 prosent eller mer i ett av mediemarkedene nevnt i bokstav.

Kildeliste:

-          http://www.medienorge.uib.no/fakta/konsern/33

-          http://www.medienorge.uib.no/fakta/konsern/39

-          http://www.medienorge.uib.no/fakta/konsern/40

-          https://no.wikipedia.org/wiki/Merverdiavgift

-          https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1997-06-13-53

- - Mette Steen

Hva skjer med internett om 10 år?

I 1971 begynte historien om Internett, og det var også da Norge startet å utvikle flere retninger på internett. Omtrent i 1993 fikk vi nordmenn mulighet til å få internett hjemme, men den gang var det ikke slik det er i dag. På den tiden var det tekst som ble vist på internett, og det var ikke mange nettsider som vi hadde tilgang til. Utvalget var rett og slett veldig dårlig.

På 2000-tallet begynte de første bildene å komme frem på internett, og det ble mer vanlig med både tekst og bilder på de forskjellige nettstedene. Dette tok mer nettkapasitet, og det tok lengre tid å laste opp sidene som dette gjaldt. Det ble etter hvert tilgang til flere og flere nettsteder, og flere forum for kommunikasjon, slik som for eksempel nettby. Nettby er et sosialt medium som ble lansert av VG, og dette var veldig populært frem til Mark Zuckerberg begynte å tenke nytt, og utviklet nettstedet Facebook. Etter at Facebook ble mer og mer populært, ble nettby til slutt historie. Kort og godt så har internett forandret verden på bare noen tiår.

Når jeg var liten var det kun mulighet for å få tilgang til Internett via datamaskin enten hjemme, eller på en offentlig datamaskin. Det tok noen år før vi fikk muligheten til å ha internett på telefonene våre, men det kom nok fortere enn vi selv hadde tenkt. Hvis vi ser på samfunnet i dag er det helt vanlig å ha internettilgang uansett hvor vi befinner oss, faktisk på de mest utenkelige plasser. Vi har muligheten til å laste ned «apper», slik at vi ikke trenger å ha tilgang til en «browser» for å finne det vi trenger. Faktisk finnes det det allerede i dag en «app» som gjør at vi ikke en gang trenger å ha med oss lommeboka når vi skal en tur på butikken. Det er få butikker som benytter seg av betaling fra mobil, men jeg tenker at det er flere og flere som kommer til å begynne med dette i årene fremover. I 2026 er det ikke sikkert vi har kontanter eller bankkort lenger en gang.

Slik det er i dag har vi mange «apper» som vi bruker daglig, og som vi er helt avhengige av. De som slår best an blir ofte en slager over hele verden, og på den måten kan man også få kontakten med flere mennesker på kortere tid. De sosiale mediene som Twitter, Instagram og SnapChat er det mange som benytter seg av i alle aldersgrupper. Disse programmene utvikler seg stadig, og blir bedre og bedre. Når det gjelder internett generelt er det noe alle har tilgang til å en aller annen måte, både hjemme, på skolen eller i barnehagen, ja, rett og slett alle steder man kan tenke seg.

Jeg tror det er utrolig mange forskjellige meninger om hvilken rolle internett og ny teknologi har for samfunnet vårt om 10 år. Det er nok ingen som kan tenke seg frem til det som en gang vil vise seg å være fasiten, men vi kan tenke oss til ting som kommer til å skje. I mitt tilfelle blir nok dette ren ønsketenkning nesten, men hvem vet, kanskje en dag kan noen av mine ønsker gå i oppfyllelse. Så hvordan tenker jeg at fremtidens internett kommer til å bli?

Det første jeg tenker på er at undervisningsmetodene på skolen kommer til å være totalt endret. I dag møter vi opp til undervisning i et klasserom og har en lærer tilgjengelig nesten hele tiden. Om ti år tenker jeg at mye mer av undervisningen vil foregå over data, kanskje på en slags bedre form for dagens skype. På denne måten kan man undervise enda flere på en gang, og alle trenger ikke å møte opp på nøyaktig samme tidspunkt for å få godkjent oppmøte til undervisningen. Vi trenger heller ikke skolebøker, informasjonen finner vi jo på nettet. Det er jo allerede flere nettsteder som tilbyr studier på nett, og dette tror jeg det kommer til å bli mer og mer av i årene fremover. Dette kan gjerne være en positiv utvikling fordi at på denne måten mener jeg at lærerne lettere kan legger opp undervisningen slik den passer hver enkelt elev, det blir flere hjelpemidler og flere alternative læringsmetoder.

Videre tror jeg at det kommer til å bli mindre vanlig å dra på butikken for å få tak i det man trenger. Det aller meste kan bestilles rett hjem i postkassen i dag, og om ti år er det sikkert det eneste alternativet vi kommer til å ha igjen. Det er utrolig lettvint, og man får et mye større utvalg enn man for eksempel får på den lokale dagligvareforretningen.

En annen ting jeg ser for meg at kan bli mer og mer vanlig i årene som kommer er at det meste kommer til å bli styrt fra en datamaskin eller fra telefonen. Vi har allerede utrolig mye forskjellig som vi kan styre ved hjelp av «apper» eller et enkelt tastetrykk på en kontroll av ett eller annet slag. Allerede i dag har vi apper som sterter og varmer opp bilen vår, vi kan «ringe på hytta» når vi nærmer oss slik at den begynner å varme seg opp, og vi kan også sette oss inn i biler som selv regulerer farten, avstanden til bilder rundt og som gjør ting av seg selv.

Sist men ikke minst tror jeg at vi en gang i fremtiden slipper å lade det elektroniske utstyret vi har, slik som nettbrett, data og telefon. Til slutt vil disse ha batterier som på en eller annen måte lader seg selv når de blir brukt, eller noe lignende det. Koder kommer også til å bli mer og mer borte, og vi kommer til å måtte bruke slik som for eksempel fingeravtrykk for å godkjenne ting, og dette er allerede satt i gang. Blant annet har de nyeste Iphone`ne denne opplåsningsteknikken. Jeg tror dette kommer til å bli enda tryggere, rett og slett fordi at det er kun vårt eget fingeravtrykk som vil fungere, og heldigvis er det ingen av oss som er helt identiske på det området.

Internett i dag gjør a verden blir mye mindre, og forminskningen kommer helt sikkert til å fortsette i årene som vi har foran oss. Stadig flere mennesker, skoler, bedrifter og privatpersonen er avhengige av teknologien som internett fører med seg, og det kommer nok ikke til å endre seg noen gang.

Kilder:
http://www.nrk.no/skole/klippdetalj?topic=nrk:klipp/830923
Resten har jeg tenkt meg til selv med tanke på hvor fort internett utvikler seg.

Mitt forslag til PR- strategi for Arbeiderpartiet

Ringebu Arbeiderparti har fått bare 21 prosent oppslutning om sin ordførerkandidat. Dette er alt for lite om de skal ha en sjans om å vinne kommunevalget som skal holdes om bare 10 dager. I den sammenhengen trenger de råd og hjelp av en PR- rådgiver for å prøve å få opp meningsmålingene sine. Det er viktig at flere folk får opp øynene for deres politikk, slik at flere kan si seg enig og stemme deres parti og ordførerkandidat frem for å styre kommunen vår den neste perioden. I dette blogginnlegget skal jeg prøve å jobbe som en PR- rådgiver nettopp for å gi dem tips og råd om hvordan de skal reklamere for sitt eget parti for å få med seg flere folk «på laget».

Jeg har valgt å bruke arbeiderpartiet i Ringebu kommune som mitt eksempel på et parti som trenger hjelp av en PR- rådgiver før kommunevalget, og i dette eksempelet er det ungdommen de sliter med å komme ut til, altså folk i aldersgruppen 18-25 år. De sliter også med å få med seg de eldre, nemlig de som begynner å nærme seg pensjonistalder. 

I denne sammenhengen anbefaler jeg Ringebu Arbeiderparti å bruke kanaler som det er lett å nå denne aldersgruppen i, og jeg mener det mest naturlige er via sosiale medier siden dette er veldig typisk for nettopp denne aldersgruppen. Jeg mener at for eksempel kampanjer på facebook hvor dere får frem saker som angår ungdommen kan være noe som trekker til seg oppmerksomheten. Samtidig er det viktig å nå de ungdommene som ikke nødvendigvis er aktive på nett, derfor mener jeg at brosjyrer som blir sendt ut i posten også kan være noe som hjelper.  

Arbeiderpartiet i Ringebu kommune sliter også med å nå frem til de som er litt eldre, altså de som nærmer seg pensjonsalderen. De er opptatt av andre saker enn de yngre, og det er jo helt naturlig. Jeg mener at aviser og reklame på for eksempel radio eller TV kan være noe som gjør at de ser hvilke saker dere jobber for. For denne aldersgruppen kan det også være aktuelt med stands rundt omkring, disse menneskene har jo ofte litt bedre tid, og det kan derfor hende at de tar seg litt tid til å høre om det du har lyst til å formidle om deres parti. Lag for eksempel brosjyrer som dere kan dele ut hvor det står kort og godt om hva dere representerer.

Selv om det er disse to aldersgruppene jeg har valgt å «fordype» meg i i denne oppgaven er det også viktig å huske på folk i alle aldre, med alle yrker og forskjellige bosteder. Et parti må ha noe å tilby for de fleste for å få mange stemmer.

De viktigste sakene i Ringebu kommune er skole, jobbmuligheter for alle, eldreomsorg, kommunesammenslåing og utbygginga av nye E6 oppover i dalen.  Og alle disse sakene er aktuelle for folk i de forskjellige aldersgruppene vi har i et samfunn. For de yngre personene er det ofte utdanning og jobbmuligheter som er det som er mest interessant, etterfulgt av hvordan vi vil komme til å få det i kommunen hvis vi for eksempel blir en stor midtdalskommune i stedet for at vi fortsetter slik det er i dag. Vegutbyggingen er også viktig for de som fremdeles er unge, hvordan kommer vegutbyggingen for eksempel til å prege kommunen vår. For den eldre aldersgruppen jeg snakket om er noen av de ovennevnte sakene også viktig, men først og fremst er det kanskje eldreomsorgen de er litt mer interessert i å høre om, nemlig fordi at det kanskje ikke er så alt for mange år til det er de selv som sitter der og trenger noen til å passe på seg. Når man sammenligner disse to aldersgruppene ser man hvordan man er nødt til å tilpasse informasjonen man deler ut til de forskjellige. Hvis dere følger disse rådene håper jeg dere til slutt kan få bedre oppslutning om deres parti, og ikke minst deres ordførerkandidat som skal være talsmann for det hele.   

Lykke til med valget!

VALG 2015

I år er det tid for lokalvalg i kommunene rundt om i landet vårt, og også i min kommune Ringebu.
I denne oppgaven skal jeg diskutere ulike spørsmål som omfatter demokratiets samspill og mediene våre.

RINGEBU KOMMUNE

I Ringebu er det 6 partier som stiller til valg, og det er:
- Arbeiderpartiet
- Fremskrittspartiet
- Senterpartiet
- Høyre
- Venstre
- Tverrpolitisk liste

Saker som er viktige for Ringebu Kommune nå er skole, barnehage og eldreomsorg slik det alltid har vært. I tillegg er saker som kommunesammenslåinga og E6- utbygginga viktige for kommunen og fremtiden vår.
I dag er det Erik Odlo som er ordfører i kommunen vår, han sitter for Senterpartiet.

OPPLAND FYLKE

I september skal det avgjøres hvem som skal styre fylket vårt de fire neste årene, og det er faktisk hele 12 partier som stiller til valg. Disse partiene er:
- Arbeiderpartiet
- Fremskrittspartiet
- Høyre
- Kristelig folkeparti
- Miljøpartiet De Grønne
- Partiet De Kristne
- Pensjonistpartiet
- Piratpartiet
- Rødt
- Senterpartiet
- Sosialistisk Venstreparti
- Venstre

I følge en muntlig kilde er saker som offentlig tannhelsetjeneste, videregående skoler, samferdsel, kollektivtrafikk og kultur noen av sakene som er viktig for fylket vårt.
I dag er det Gro Lundeby som er vår fylkesordfører, og hun sitter for Arbeiderpartiet. Gro ble Opplands første kvinnelige fylkesordfører når hun ble valgt i 2011.

VALGKAMPEN NASJONALT

Valgkampen nasjonalt kan være representativ både for kommunen og fylkeskommunen vår, rett og slett fordi at det som blir bestemt på Stortinget automatisk vil ramme hele landet. Eksempel på dette er for eksempel eiendomsskatt som skal enten opp eller ned.

MEDIA

Gjennom riksmedia hører man mest om valgkampen nasjonalt fordi at det blir sendt debatter på både TV og radio. I tillegg blir det skrevet om de forskjellige partiene våre i aviser som VG og Dagbladet.
Lokalmediene dekker mer lokalt. Slik som for eksempel i lokalavisa vår, Dølen. Der står det om det som skjer like rundt oss, men for eksempel i GD kan man lese om hele Gudbrandsdalen og de litt større plassene. En annen kanal for lokal informasjon er lokalradioen.

POLITISK REKLAME

I utgangspunktet er det ikke akseptert med reklame som inneholder politiske budskap på TV, i følge kringkastingsloven. I 2008 underkjente Den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen dette, med den begrunnelsen at det er i strid med ytringsfriheten, derfor åpnet den norske regjeringen for politisk reklame på Frikanalen i 2009.
Frikanalen er en egen kanal hvor frivillige organisasjoner kan formidle sitt budskap.


- Mette

Medieutvikling i etermediene i Norge etter 1960

I 1960 ble norsk TV offisielt åpnet med taler av kongen og statsministeren. Men allerede noen år før det hadde det vært prøvesendinger av nyhetssendinger under navnet Dagsrevyen.  I følge kringkastingsloven av 1933 hadde NRK enerett til å drive kringkasting av både lyd og levende bilder. Når først utviklingen var i gang, gikk utviklingen veldig raskt og i 1974 passerte antallet tv-lisenser én million. Om vi skal sammenligne oss med andre land kom fjernsynet relativt sent til Norge, men når det først var på plass så kunne man dra veldig stor nytte av utviklingen som hadde foregått internasjonalt. Sommeren 1969 kunne man følge århundrets tv-begivenhet: direkteoverføringen av det første mennesket på månen.  Det var på grunn av den amerikanske satellitten Telstar at det ble mulig med direktesendinger mellom Europa og USA.  I 1960- og 1970-årene nådde fjernsynet ut til hele befolkningen med de samme programmene, altså alt fra seriøse teaterstykker til Melodi Grand Prix. Fjernsynet hadde en egen påvirkningskraft gjennom de levende bildene og øyeblikksformidlingene. Undersøkelser viste at TV også skåret høyt når det gjaldt troverdighet hos publikum. Både politiske temaer, debattprogrammer og alt daglig ble presentert i den daglige nyhetsdekningen.

Radiovanene hadde endret seg allerede før fjernsynet kom. Man kunne stort sett høre radio der man ville. Radiolytting ble det vi kaller en sekundæraktivitet, noe man altså hører på mens man driver med noe annet. Sommeren 1963 kom radioprogrammet «reiseradioen» på lufta for første gang, og dette holder jo på den dag i dag. I 1965 kom «Nitimen» på radio, også dette holder på den dag i dag. Radioen lot fjernsynet få dominere om kvelden, de passet altså på å sende programmer på tidspunkter hvor de visste at folk hadde mulighet til å høre på.  

I 1980-årene foregikk det store omveltninger i den norske mediestrukturen. Den viktigste endringen var at kringkastingsvirksomhet, som hadde ligget under NRK siden 1933, ble åpnet for konkurranse. Kommersialiseringen, det at markedet fikk styre, gjorde også at innholdet i de norske mediene endret seg. Underholdning og lettere stoff fikk større og større plass. Selv om mediene var sterkt regulert av myndighetene gjennom monopoler og støtteordninger, hadde folk lite anelse om hva mediepolitikk var for noe og det var først i 1981 at mediepolitikk ble satt på dagsordenen av partiet Høyre. I desember i 1981 fortalte kulturminister Lars Roar Langslet at det kom til å bli gitt konsesjoner til å drive nærradio, lokal-TV og videreformidling av internasjonale satellittsendinger for fjernsyn gjennom kabelnett. Det var satt to viktige begrensninger for denne typen virksomhet, og det var at aviser ikke kunne drive nærradio, og at sendingene ikke kunne finansieres med reklame.

I samme periode åpnet NRK den nye radiokanalen P2. Ledelsen av denne kanalen ble lagt til Trondheim for å imøtekomme kravet om geografisk spredning. P2 hadde ungdom som sin målgruppe og fikk et litt mer ledig preg enn det P1 hadde.

I 1987 ble nærradiovirksomheten gjort permanent gjennom en egen lov. Loven bestemte at stasjonene skulle ha en lokal forankring. Samtidig ble kringkastingsloven endret slik at NRK hadde senderett, men ikke lenger monopol. Altså fikk NRK fortsette å sende sine programmer, men de var ikke lenger den eneste institusjonen som kunne drive kringkasting i Norge.

I følge den nye loven fikk nærradioene anledning til å finansiere driften sin med inntekter fra reklame. Dette førte til den såkalte profesjonaliseringen av nærradioene, som etter hvert fikk betegnelsen nærradio. Radio Nettverk ble opprettet og sendte riksdekkende nyheter gjennom flere lokalradioer.

Den første kommersielle nordiske tv-kanalen i det norske markedet var TV3. To norske aktører formidlet reklamefinansierte fjernsynssendinger via satellitt og slo seg sammen under navnet TVNorge. Deres store suksess ble tv-programmet «Casino». Det hadde enorm seeroppslutning selv om det bare var de med kabelanlegg eller parabolantenne som kunne få inn sendingene.

TV 3 og TV Norge fikk en vesentlig del av både publikumsmarkedet og reklamemarkedet i Norge, og dette fikk fart på prosessen med å opprette en egen landsdekkende norsk tv-kanal som kunne mottas med vanlig antenne.

I 1991 ble konsesjonen for drift av TV2 som en privat reklamefinansiert kanal utlyst, og det var alliansen ledet av Schibsted som fikk konsesjonen. Med TV 2 fikk Norge det systemet som blir kalt duopol. Det vil si et system hvor statlig og kommersielt fjernsyn drives side om side, og hvor begge har monopol på sin virksomhet.  

NRK hadde forberedt seg på den nye konkurransen, og de satset særlig på Dagsrevyen som sitt viktigste program. Den ble flyttet frem for å konkurrere med TV2 tidligere på kvelden, og nyhetene ble finpusset med nytt studiodesign. Senere ble fjernsynstilbudet utvidet med fjernsynskanalen NRK2. 

- Mette                               

Den fjerde statsmakt

Stortinget, regjeringen og domstolene er tre formelle statsmakter eller maktorganer i vårt demokrati. I en uformell rolle har vi mediene, altså som den fjerde statsmakt. Som den fjerde statsmakt har mediene i oppgave å kontrollere de andre statsmaktene, slik at de ikke misbruker den makten de er tildelt. Vi sier at mediene har et legitimert samfunnsoppdrag. Det betyr at det er akseptert, og til og med ønsket at journalistene skal være kritisk til politikerne og hvordan de forvalter makten de har fått fra folket.

Vi sier også at mediene har en «vaktbikkje-funksjon». I et demokrati skal alle de forskjellige samfunnsgruppene våre ha muligheten til å være synlige og kunne delta på den offentlige arenaen. Barn, eldre og minoritetsgrupper er eksempler på samfunnsgrupper som bør få litt ekstra oppmerksomhet, rett og slett ikke kommer like lett til ordet som det vi andre kan klare. Som vaktbikkje og et slags talerør kan mediene diskutere og kritisere ting som gjelder nettopp disse gruppene.

For at mediene skal få utført sine samfunnsoppdrag må de vøre uavhengige og kritiske. Journalister gir samfunnet tjenester gjennom kritikken sin av samfunnsforholdene, og det de får igjen er kildevern, utvidet ytringsfrihet og tilgang til nesten alle offentlige områder de har lyst til å undersøke. Myndighetene gir også mediene økonomiske fordeler for å sikre at alle i et samfunn får dekket sine informasjonsbehov.

Diskusjoner om medienes plass i samfunnet handler ofte om makt og maktfordeling.  Makt handler om muligheten til å påvirke i mellommenneskelige relasjoner, både på individ- og samfunnsnivå. Dette kan skje gjennom maktfordeling eller maktkamp, gjennom forhandlinger eller tvang og krangling. Makt kan både misbrukes og brukes fornuftig. Dersom mediene bruker sine arbeidsmetoder og sine arbeidsmetoder og sin innflytelse på å avdekke korrupsjon, er det positivt. Dette kalles altså mediemakt. Makt kan være både usynlig og synlig. Den usynlige makten er vanskelig å oppfatte nettopp fordi de ikke kan sees og dermed heller ikke fordeles rettferdig. Det kan være at noen mennesker kommer lettere til ordet og får mer innflytelse enn andre, på grunn av kulturell eller økonomiske interesser.

Journalister og kilder kan stå i en slags gjensidig nytterelasjon, de er altså avhengige av hverandre siden informasjon blir byttet mot oppmerksomhet. De meste brukte kildene i mediene er ofte en del av eliten i samfunnet. Personer i politiet, i militæret og toppsjiktet i næringslivet er særlig mektige kilder. Ofte står kildene i en maktposisjon i forhold til journalisten fordi de sitter på informasjon journalistene vil ha. Journalistene på sin side råder over vinkling, timing og presentasjonsmåte.  Journalistene må opparbeide seg et kontaktnett de kan stole på for å kunne skaffe seg god og troverdig informasjon. Det er dette vi kaller kildemakt.

Noen av de største mediebedriftene i Norge er for eksempel tv-kanalen NRK, avisa VG og radiokanalen P4.

NRK heter Norsk rikskringkasting AS, og er et statlig eid kringkastingsselskap. NRK bygger på prinsippene til en allmennkringkaster slik som BBC, og er medlem av Den europeiske kringkastingsunionen.  NRK ble etablert i 1933, og er Norges største mediebedrift. De hadde ca. 3500 ansatte i 2011. I 2012 bestod NRK av tre riksdekkende kanaler, NRK 1, NRK 2 og NRK 3/NRK SUPER. De har også tre riksdekkende radiokanaler, P1, P2 og P3.

VG står for Verdens Gang, og er en norsk riksdekkende tabloidavis som kommer ut på både papir og i elektronisk form. VG var Norges største avis frå 1981 og frem til 2010, men da ble de forbigått av Aftenposten.  Ansvarlig redaktør og administrerende direktør er Torry Pedersen. VG eies av det største mediekonsernet i Norge som heter Schibsted AS. Konsernet har per 1.januar 2014 6 900 ansatte og virksomheter i 27 land. Schibsted er et børsnotert selskap med en styringsstruktur som bygger på norsk lovgivning. 

P4 Radio Hele Norge as er en norsk radiostasjon. Kanalen sender i det femte riksnettet, altså FM5-nettet. De har sitt hovedkontor på Lillehammer, med regionkontorer i Oslo, Kristiansand og Tromsø. P4 er heleid av Modern Times Group, og Trygve Rønningen er redaktør og administrerende direktør.

Kilder:

Mediemøter (Asbjørnsen, Holmen, Kjendsli, Totland og Aaberge), KAP. 14 – Mediepolitikk

-          http://no.wikipedia.org/wiki/NRK

-          http://no.wikipedia.org/wiki/Verdens_Gang

-          http://no.wikipedia.org/wiki/P4_Radio_Hele_Norge

- Mette

"YouTuber" - Norges nyeste yrke?

Youtube er verdens største nettsted for visning, opplastning og deling av videoklipp. Nettstedet ble grunnlagt i 2005 av tre tidligere medarbeidere fra PayPal. I oktober 2006 ble Youtube kjøpt opp av Google, og nå er det de som driver dette stedet.

Det å være «Youtuber» har blitt en av Norges nyeste yrker. En såkalt «Youtuber» er en slags blogger som blir lagt merke til ved at han laster opp videoer på dette nettstedet, og på den måten blir personen både delt, og kommentert. Personen blir altså kjent gjennom videoene sine. En «Youtuber» henvender seg til mottakerne sine ved å se inn i kameraet og snakke, eller vise frem noe de driver med. Mange vil nok sammenligne en «Youtuber» med en skuespiller – forskjellen er at Youtuberne selv velger hva de vil produsere.

I Norge er det TVNorge som ligger på førsteplass på topplisten over norske Youtubere akkurat nå. De bruker Youtube for å markedsføre TV-kanalen sin. På sin Youtube-kanal legger de ut korte reklamefilmer for de forskjellige programmene som de sender på TV. En grunn til at det er TVNorge vi finner på toppen av denne listen kan være at de har mange flinke, og kjente folk med i sine programmer. Ylvis-brødrene kan være et eksempel på kjendiser som tiltrekker seg mange seere.

På andre plass på topplisten av norske Youtubere har vi World of Longplays. Her består filmene i hovedsak av spilling. Eieren av kanalen filmer at han spiller forskjellige dataspill, også legger han det ut så andre som også er interessert i de samme spillene kan se og lære av det han gjør.

På tredjeplass har vi FRIKK som legger ut videoer som fanger oppmerksomhet fordi de er morsomme. Her er «pranks» det mest brukte.

Innholdet på de tre forskjellige brukerne i Norge varierer. Vi har alt fra musikkvideoer til lange spill-videoer for spesielt interesserte. Men det som likevel er mest populært i Norge er å legge ut videoer som folk synes er morsomme, enten de har laget dem selv, eller tatt andre sine videoer og redigert dem. Det er også tydelig at det er populært med både sangvideoer og videoer av spill.

Når vi skal se på hvem som er mest populære i verden, er nok det PewDiePie. Han legger ut videoer av at han spiller forskjellige spill. Og det er nok brukere som baserer innholdet sitt på nettopp spilling, som er de mest populære i verden. I tillegg er det mange som bruker Youtube for å laste opp sangvideoer og blir oppdaget på den måten.

Det er ikke til å stikke under en stol at teknologien hele tiden utvikler seg, og derfor får vi jo også nye medier. Slik som for eksempel Youtube gir oss muligheten til å holde oss oppdatert på helt andre måter enn det vi har kunnet tidligere. Her kan vi se om igjen videoer og klipp som har blitt sendt på TV, men vi kan også se på klipp som er lastet opp fra privatpersoner. Her finner alle noe de liker, unge som eldre. Siden vi har tilgang til så mye forskjellig er det mange som velger å benytte seg av å se videoer på nettet, istedenfor å se det på TV. Alt som blir vist på TV har vi jo uansett tilgang til å se på nettet, og da gjør vi det når det passer oss best, altså ikke til bestemte klokkeslett. TV blir rett og slett mer og mer bortprioritert, og dette spesielt av ungdom.

Ett godt eksempel på en person som har brukt Youtube til å bli oppdaget er Pelle- K. Han er en norsk skuespiller og heavy metal- vokalist fra Sandefjord. I 2014 hadde kanalen hans, «pellekofficial» blitt den mest populære norsk-eide musikkanalen på internett, og han hadde over 180 000 abonnenter.

Folk som for eksempel Pelle- K velger å utvikle og lage medieinnhold uten å gå via de tradisjonelle mediekanalene, det gjør at TV blir mindre populært. I verste fall kan det gå såpass langt at produsentene er nødt til å begynne å legge ned kanalene sine, og dette medfører jo at mange mister sin arbeidsplass. Det er helt klart at det skjer en stor endring i våre TV-vaner nå siden vi har så veldig mange andre muligheter.

Siden flere unge velger å bruke Youtube i stedet for å se på TV er det helt naturlig at det blir færre seere på TV. Det er vanskelig å få de som bruker mye tid på Youtube tilbake til å se på tradisjonell TV. Folk finner sakte men sikkert ut at Youtube lønner seg. En TV-kokk har sagt at Youtube er billigere og gir folk mye større frihet. På kanaler som dette kan man kommunisere direkte med sitt publikum, og man slipper å gå igjennom den strenge sensuren. Publikummet på Youtube er ofte mer åpne for nye ideer, og de er ikke så strenge på hvordan det har vært før, slik som de eldre gjerne er. 

- Mette