I 1960 ble norsk TV offisielt åpnet med taler av kongen og
statsministeren. Men allerede noen år før det hadde det vært prøvesendinger av
nyhetssendinger under navnet Dagsrevyen.
I følge kringkastingsloven av 1933 hadde NRK enerett til å drive
kringkasting av både lyd og levende bilder. Når først utviklingen var i gang,
gikk utviklingen veldig raskt og i 1974 passerte antallet tv-lisenser én
million. Om vi skal sammenligne oss med andre land kom fjernsynet relativt sent
til Norge, men når det først var på plass så kunne man dra veldig stor nytte av
utviklingen som hadde foregått internasjonalt. Sommeren 1969 kunne man følge
århundrets tv-begivenhet: direkteoverføringen av det første mennesket på
månen. Det var på grunn av den
amerikanske satellitten Telstar at det ble mulig med direktesendinger mellom
Europa og USA. I 1960- og 1970-årene
nådde fjernsynet ut til hele befolkningen med de samme programmene, altså alt
fra seriøse teaterstykker til Melodi Grand Prix. Fjernsynet hadde en egen
påvirkningskraft gjennom de levende bildene og øyeblikksformidlingene.
Undersøkelser viste at TV også skåret høyt når det gjaldt troverdighet hos
publikum. Både politiske temaer, debattprogrammer og alt daglig ble presentert
i den daglige nyhetsdekningen.
Radiovanene hadde endret seg allerede før fjernsynet kom.
Man kunne stort sett høre radio der man ville. Radiolytting ble det vi kaller
en sekundæraktivitet, noe man altså hører på mens man driver med noe annet.
Sommeren 1963 kom radioprogrammet «reiseradioen» på lufta for første gang, og
dette holder jo på den dag i dag. I 1965 kom «Nitimen» på radio, også dette
holder på den dag i dag. Radioen lot fjernsynet få dominere om kvelden, de
passet altså på å sende programmer på tidspunkter hvor de visste at folk hadde
mulighet til å høre på.
I 1980-årene foregikk det store omveltninger i den norske
mediestrukturen. Den viktigste endringen var at kringkastingsvirksomhet, som
hadde ligget under NRK siden 1933, ble åpnet for konkurranse. Kommersialiseringen,
det at markedet fikk styre, gjorde også at innholdet i de norske mediene endret
seg. Underholdning og lettere stoff fikk større og større plass. Selv om
mediene var sterkt regulert av myndighetene gjennom monopoler og
støtteordninger, hadde folk lite anelse om hva mediepolitikk var for noe og det
var først i 1981 at mediepolitikk ble satt på dagsordenen av partiet Høyre. I
desember i 1981 fortalte kulturminister Lars Roar Langslet at det kom til å bli
gitt konsesjoner til å drive nærradio, lokal-TV og videreformidling av
internasjonale satellittsendinger for fjernsyn gjennom kabelnett. Det var satt
to viktige begrensninger for denne typen virksomhet, og det var at aviser ikke
kunne drive nærradio, og at sendingene ikke kunne finansieres med reklame.
I samme periode åpnet NRK den nye radiokanalen P2. Ledelsen
av denne kanalen ble lagt til Trondheim for å imøtekomme kravet om geografisk
spredning. P2 hadde ungdom som sin målgruppe og fikk et litt mer ledig preg enn
det P1 hadde.
I 1987 ble nærradiovirksomheten gjort permanent gjennom en
egen lov. Loven bestemte at stasjonene skulle ha en lokal forankring. Samtidig
ble kringkastingsloven endret slik at NRK hadde senderett, men ikke lenger monopol.
Altså fikk NRK fortsette å sende sine programmer, men de var ikke lenger den
eneste institusjonen som kunne drive kringkasting i Norge.
I følge den nye loven fikk nærradioene anledning til å
finansiere driften sin med inntekter fra reklame. Dette førte til den såkalte
profesjonaliseringen av nærradioene, som etter hvert fikk betegnelsen nærradio.
Radio Nettverk ble opprettet og sendte riksdekkende nyheter gjennom flere
lokalradioer.
Den første kommersielle nordiske
tv-kanalen i det norske markedet var TV3. To norske aktører formidlet
reklamefinansierte fjernsynssendinger via satellitt og slo seg sammen under
navnet TVNorge. Deres store suksess ble tv-programmet «Casino». Det hadde enorm
seeroppslutning selv om det bare var de med kabelanlegg eller parabolantenne
som kunne få inn sendingene.
TV 3 og TV Norge fikk en vesentlig
del av både publikumsmarkedet og reklamemarkedet i Norge, og dette fikk fart på
prosessen med å opprette en egen landsdekkende norsk tv-kanal som kunne mottas
med vanlig antenne.
I 1991 ble konsesjonen for drift
av TV2 som en privat reklamefinansiert kanal utlyst, og det var alliansen ledet
av Schibsted som fikk konsesjonen. Med TV 2 fikk Norge det systemet som blir
kalt duopol. Det vil si et system hvor statlig og kommersielt fjernsyn drives
side om side, og hvor begge har monopol på sin virksomhet.
NRK hadde forberedt seg på den nye
konkurransen, og de satset særlig på Dagsrevyen som sitt viktigste program. Den
ble flyttet frem for å konkurrere med TV2 tidligere på kvelden, og nyhetene ble
finpusset med nytt studiodesign. Senere ble fjernsynstilbudet utvidet med
fjernsynskanalen NRK2.
- Mette
